Fakta Om Nåledammen
Demningen som ble bygget ovenfor Paulenfossen i 1899/1900, var etter datidens forhold et spektakulært byggverk. Anlegget bestod i hovedsak av tilhogget stein som ble tatt ut av de nærliggende fjellpartiene og murt opp slik at det ble mulig å stenge hele elveløpet.
Sentralt i denne steinmuren ble det anlagt tre overløp der det ble bygget et system som muliggjorde en regulering av vannføringen. Dette bestod i hovedsak av jernbukker, jernbjelker og «firskjæringer» av tre. Firskjæringene var ca 11 x 11 cm i tykkelse, og hadde en lengde på 3,5 – 4 meter og ble kalt «nåler».
Hvert reguleringsløp var ca 30 m bredt, og ble kalt for henholdsvis vestre, – midtre og østre løp.
I vestre og midtre løp var det 8 bukker, og i østre løp 10.
Bunnen av reguleringsløpet lå ca 2,8 m under toppen av steindemningen. På siden mot vannbassenget var det ei bunnsvill av tilhogget stein som var støpt og boltet ned direkte i fjellet eller muren.
I reguleringsløpet ble det satt opp jernbukker med ca 3 meters avstand mellom hver bukk. Hver bukk var boltet til en hengsle som var festet ned i grunnen, slik at det var mulig å legge dem ned til siden. På toppen av bukkene var det på den ene enden en jernpigg. Over piggen ble det lagt en kraftig jernbjelke fra den ene bukken til den neste.
Dette bandt bukkene sammen, samtidig som de fungerte som anslag for firskjæringene som ble satt på høykant fra bunnsvilla og opp mot bjelken. Ved siden av jernbjelken gikk det en løpende kjetting. Denne var festet til et krabbespill ( vinsj )som stod ved enden av hvert løp. Kjettingen kunne dermed slakkes ut eller strammes opp når det var aktuelt å legge ned eller rette opp bukkene.
Øverst på jernbukkene, – på motsatt side, ble det satt på et «rekkverk», som bestod av en jernpåle på hver bukk, med en gjennomløpende vaier på toppen.
Mellom bukkene ble det lagt 5 stk 6-toms planker ved siden av hverandre til å gå på.
Dette var damfolkenes arbeidsplass når de skulle foreta regulering av vannmengdene.
Over hvert reguleringsløp var det spent opp en vaier mellom to tremaster. På denne vaieren var det en løpende talje ( firskåren blokk) som ble benyttet til å trekke opp nåler som skulle tas ut.
Arbeiderne var utstyrt med ei sikkerhetsline som kunne spennes på et belte rundt livet. Denne ble ofte ikke brukt, fordi den gjorde arbeidet mer omstendelig, – særlig når en skulle bære nåler og annet over lengre strekninger.
Arbeidet På Dammen
Arbeidsoppgavene til damfolkene bestod i hovedsak av følgende:
Setting av nåler
Når ei nål skulle settes, ble den lagt på skrå mot jernbjelken, og skjøvet ned så langt at den nederste delen traff bunnsvilla. Vanntrykket var ganske stort, og det krevdes stor styrke og nøyaktighet for å treffe akkurat riktig dybde. Dersom nåla kom for langt ned, tettet den ikke i bunnen, og dersom det ble for kort, forsvant den i fossen.
Ta opp nåler
Når ei nål skulle tas opp, ble den slått ut litt i toppen, slik at det gikk an å feste en kjetting rundt nåla. Kjettingen ble så festet til ei talje som hang i en vaier 3-4 meter over jernbjelken. For å få kraft nok, ble det brukt en såkalt «firskåren blokk». Det måtte to mann til for å få løsnet nåla. Når den var dradd tilstrekkelig opp, kunne den ene ta den imot, mens den andre holdt i tauet.
Sammentrekking
Når nålene ble satt ned, var det vanskelig å få dem tett nok inntil hverandre. Derfor hendte det at de måtte foreta det de kalte en «sammentrekking». Ved enden av hvert reguleringsløp var det montert et «spill». Dette var en hånddrevet vinsj med stor utveksling, slik at den hadde ganske stor trekk-kraft. Denne ble benyttet til sammentrekkingen. Ei «jernklo» ble slått et stykke ned på ei nål i enden av det feltet som skulle trekkes sammen, og denne ble festet til vaieren fra spillet. Når et felt var trukket sammen så langt det var mulig, kunne de gå videre til neste felt.
Slagging
Selv om nålene var sammentrukket, så kunne det likevel være en del lekkasje mellom dem. Da hendte det at de måtte foreta det de kalte «slagging».
Slagg var et avfallsprodukt de fikk transportert ned fra nikkel-virksomheten på Evje. Det så ut omtrent som finknust, svart stein. Dette ble lagret ved dambua. Når de skulle «slagge», fylte de noe masse opp i sekker, som de bar ut på dammen og strødde ned i vannet inntil nålene. Slagget sank ned langs nålene og på grunn av vanntrykket, la det seg i sprekkene. På denne måten kunne de oppnå å få dammen ganske tett.
Nedlegging
Når vannføringen i elva var stor, og de hadde tatt opp mange nåler, måtte de ganske ofte foreta nedlegging av en eller flere jernbukker. Dette var en omfattende prosess som krevde stor arbeidsinnsats.
Når alle nålene i et felt var tatt opp, tok de også opp jernbjelken som var anslag for nålene.
For å løfte den kraftige jernbjelken, kunne de benytte taljen som de hadde brukt til nålene.
Deretter måtte det to mann til for å bære den inn på fast grunn. Så ble «rekkverket» demontert, og plankene som de gikk på, tatt bort.
Jernbukken, som da hang i den gjennomløpende kjettingen, kunne så fires ned til den ene siden ved at kjettingen gradvis ble slakket ut.
Det er vanskelig å forstå hvor utfordrende dette måtte være,når en tenker på at dette arbeidet foregikk tett inntil de frådende vannmassene som oppstod allerede når nålene ble tatt opp.
Oppretting
Når vannføringen avtok, var det tid for oppretting av jernbukker. Den løpende kjettingen ble strammet opp slik at jernbukken ble stående loddrett. – plankene til gangveien kunne legges ut, – rekkverket settes på, – jernbjelken legges på plass, – og så var det klart for å sette nåler påny.
